Hvis barn ikke får svarene de trenger, bryter de forbindelsen til foreldrene og begynner å leve sitt eget liv.

Ofte ser vi at den yngre generasjonen er negativt innstilt til foreldrene og eldre mennesker. De er sinte, og hvis vi gir dem råd blir de aggressive. Hvis vi hadde sett sinnet som et uttrykk for noe mer dyptliggende, hadde vi kanske forstått at sinnet er berettiget. For den forrige generasjonen gir dem ikke det de trenger.

Hva gir vi til den yngre generasjonen? Tilsynelatende har de alt: Godteri, TV og videospill. Men det er ikke det den nye generasjonen ber om, det er ikke det den ønsker, og det er ikke det den er ment for. Det de vil er å få svar på ett spørsmål: «Hvorfor lever jeg?», og det bryter ut i form av voldsomheter og sinne.

Hvorfor finnes det en eldre- og en yngre generasjon? Fordi de eldste må gi dem som er yngre informasjon om livet, de må gi visdommen om å mestre livet videre til neste generasjon, og de må svare på de grunnleggende spørsmålene om eksistensen: «Hvor er jeg? Hvorfor er jeg her? Hvorfor lever jeg egentlig?»

Dessverre skjer ikke det særlig ofte. De aller fleste foreldrene vet heller ikke svarene på disse spørsmålene. Men fritar det dem fra forpliktelsen til å gi barna sine det de trenger? Selvfølgelig ikke. Hvis foreldrene ikke vet, bør de også lete etter svar. Barn sier: «De fikk meg, de brakte meg inn i denne verdenen, og det føles som at de kastet meg ut hit, uten å gi meg noe hjelp.» Sånn føler barn det inni seg.

Når barna ikke får svarene de trenger, bryter de forbindelsen og frigjør seg fra foreldrene sine. Tenåringen kommer hjem og spiser et eller annet, men har sitt eget liv. Far, mor og hva annet som måtte befinne seg der ute, er bare maskiner som skaffer det som dekker de fysiske behovene.
De har ingenting med det som har med sjelen og de indre behovene å gjøre. Hvem er disse folka? Jo, de er dinosaurer og roboter som bare fungerer som tjenere, og som tilfeldigvis bor i samme hus. Det er nettopp slik foreldre fremstår for barn.

Kan det forandre seg? Ja, men bare hvis foreldrene selv får en annen utdannelse.

Hvis barna merker at foreldrene er interesserte i essensen i livet - hva som er grunnen til at vi lever og hvordan man skal oppnå det - og hvis de merker at foreldrene utvikler seg for hver dag som går, da vil barna føle at foreldrene er i stand til å gi dem svar på et hvilket som helst spørsmål.
De kan forklare hva som skjer i verden og hvorfor, og de kan hjelpe barna å forstå krisene og alle problemene, sånn at de kan forholde seg til omverdenen på riktig måte. I tillegg til at foreldrene forklarer, kan de la barna selv få ta del i denne visdommen.

Beklageligvis er det sånn at hvis barna både ser og føler at foreldrene er ulykkelige - hvis de opplever at foreldrene skiller seg, tar dop, kaster bort tiden sin eller brenner lyset i begge ender - hva slags holdninger får de til foreldrene da?

Dagens unger er veldig smarte. Derfor bør foreldrene selv forstå at de må sørge for sin egen utdannelse - for barnas skyld.