Det følgende er hentet fra en forelesing av dr. Jeffrey Satinover, som ble fremført på en internasjonal kabbalakongress i Israel i april 2005.
Denne forelesingen vil ta for seg et fagfelt som betraktes som ”avansert vitenskap”, men som sammenlignet med kabbala faktisk er ganske primitiv. Tenk deg en person som ikke vet hvordan en nøtt ser ut, og som plutselig finner et nøtteskall. Han studerer skallet lenge, og i årevis går han ut i fra at det er et fullstendig livløst objekt. Etter mange år med krevende forskningsarbeid, begynner han til slutt å undersøke de kompliserte symbolene på innsiden av skallet. Han konkluderer med at skallet tilhører et levende objekt, trolig en levende organisme med et utviklingspotensial, og som man ikke kan finne informasjon om ved kun å studere skallet i seg selv.
I hundrevis av år har den moderne vitenskapen, på samme måte som denne personen, lykkes med å studere den fysiske verden ut i fra antagelsen om at denne verden representerer hele virkeligheten. Utgangspunktet var at den fysiske verden er en livløs enhet, og at dette er alt som finnes. Vitenskapen har nylig konkludert med at vi ved å studere den fysiske verden på detaljnivå, vil finne klare bevis på at den kun er et skall som omslutter en levende, uavhengig enhet som finnes inni denne igjen.
Jeg vil forsøke å forklare hvorfor moderne kvanteteori er en slags ”grensevitenskap”. Det pågår en omfattende debatt vedrørende kvanteteori, og her vil jeg bare presentere det jeg selv mener er riktig. Jeg anbefaler at du i tillegg studerer emnet på egen hånd for å få kunnskap om hva andre forskere har kommet fram til, og slik få mulighet til å trekke din egen konklusjon.
Jeg vil gjerne poengtere at kvantemekanismer og moderne vitenskap ikke omtaler kabbala eller spiritualitet i det hele tatt. De er imidlertid tydelige på at virkeligheten ikke er begrenset til vår fysiske verden. De har bevist at det finnes noe utenom dette, men de kan ikke si noe om dets egenart. Jeg mener selv av det er ytterst viktig å komme fram til en nøyaktig definisjon av dette ”noe”.
Om vi kombinerer all den kunnskapen vi innehar i dag med de enorme kreftene som ligger i kvanteteorien og dens konklusjoner om den fysiske verden, kan vi i dag slå fast følgende:
- Virkeligheten består av mer enn det vi opplever som vår fysiske verden.
- Vi vet ikke hva som finnes utenom våre fysiske verden eller hva det består av, og vi klarer ikke å studere det på en vitenskapelig måte.
Vi ønsker ofte at vitenskapen skal benyttes som et verktøy når vi forsker på det spirituelle, men de klokeste forskerne har imidlertid alltid innsett at dette ikke vil være mulig. Vitenskap kan benyttes som et intellektuelt verktøy, og hjelpe oss til å forstå at det finnes mer til virkeligheten enn vi er klar over i dag. Ut i fra kabbalistisk terminologi kan vi si at det finnes en beholder som leder oss til å kjenne punktet i hjertet, og den mest ubegripelige matematikken i kvantemekanikken kan være et verktøy som gjør oss i stand til å anerkjenne eksistensen av et punkt i hjertet. Vitenskapen kan imidlertid ikke nå lenger enn dette punktet.
Jeg vil forsøke å gi deg en kort innføring i kvanteteori uten å bruke avanserte matematiske begreper, og kun ved å bruke ord og uttrykk som du mest sannsynlig har hørt før. Om disse begrepene ikke ga deg noen mening tidligere, så kan jeg alt nå bekrefte at du allerede har forstått en god del. Det er nemlig ikke meningen at vi skal finne forståelse i dem.
Tidligere kabbalister har sagt at det er umulig å forestille seg den ekte virkelighetens sanne natur, og dagens kvantemekanikere er kommet fram til mye den samme konklusjonen. Ingen av de begrepene vi kjenner i dag kan benyttes om man forsøker å oppnå en riktig forståelse av den fysiske virkelighetens sanne natur. Mange av dere kjenner for eksempel sikkert til det berømte utsagnet om at når du forstår materie, forstår du også at materien både er en bølge og en partikkel på samme tid. Dette er et veldig populært utsagn, og kanskje du allerede ser for deg hvordan dette kan henge sammen, eller setter opp en mental ligning over det.
Det er imidlertid ikke noe annet enn en rekke fullstendig meningsløse symboler, og det finnes ingen metoder for å få dem til å virke logiske.
Jeg sa tidligere at kvanteteorien gir oss en mulighet til å forstå begrensingene for moderne vitenskap, og den erklærer at det finnes ”noe” utenom den fysiske virkeligheten i seg selv. For å forklare dette nærmere, vil jeg senere ta for meg et oppsiktsvekkende fenomen, nemlig ”kvanteberegning”, som er et forskningsfelt i stadig utvikling.
I tillegg vil jeg trekke fram et interessant eksperiment som for første gang ble beskrevet i 1960-årene av Richard Feynman (1918 – 88). Han var en av de største fysikerne på 1900-tallet, og vant blant annet Nobelprisen i fysikk. Den dag i dag er dette eksemplet den mest presise forklaringen som finnes når det gjelder mystikken som kvantefysikken er omgitt av. Senere ble dette eksperimentet prøvd ut med mange ulike typer partikler. Jeg gir her min egen forklaring på hvorfor denne vitenskapen er beviset på begrensingene som finnes innenfor vitenskapen, og hvorfor den peker rett mot eksistensen av ”noe” som befinner seg utenfor den vanlige, materielle verden.
Gjennom flere generasjoner har det grunnleggende synet på vitenskap bestått av Einsteins konklusjoner. Hans oppfattelse er fremdeles dominerende blant mange forskere, som holder fast på at det ikke finnes noe utenom den fysiske verden. Siden hjernen utelukkende består av fysiske partikler, vil enhver spesifikk handling (det vil si interaksjonen mellom to partikler) kun bli definert ut i fra posisjonen til partiklene og deres bevegelser i det øyeblikket som nettopp har passert. Det samme synet kan overføres til hver eneste begivenhet i den fysiske verden, også handlinger i våre kropper, sinn, tanker og samhandlinger.
Hele det fysiske universet er med andre ord et livløst mekanisk maskineri som utvikler seg på en nødvendig og uunngåelig måte. Enhver oppfatning som vi tror er vår egen og som gjør at vi oppfatter oss selv som bevisste, følende mennesker med egne intensjoner (alt vi gjør nå og framover i løpet av resten av vårt menneskeliv), er bare en illusjon. Det finnes ikke kjærlighet, hat eller lidenskap, og heller ingen tilfredsstillelse. Vi er livløse partikler i sammensatte komposisjoner som utvikler seg over tid.
Alle framskritt innen legevitenskapen er fullt og helt basert på dette perspektivet, og har lykkes på grunn av det. Vi er mange som kan takke legevitenskapen for at vi i det hele tatt er i live. Dette synspunktet er derfor veldig overbevisende, og kan ikke forkastes med enkelhet.
Dette prinsippet angriper derimot ikke bare vår oppfattelse av oss selv, men også vårt behov for å finne en mening og et formål med livet. Uansett hvor trist det kan høres ut, så lever store deler av verden nettopp på en slik mekanisk måte.
Mange moderne filosofer har innsett at selv om det finnes store fordeler ved å se på vår verden på denne måten, så fører dette synet på virkeligheten også til et foruroligende forfall av menneskeheten på grunn av troen på at livet til syvende og sist er meningsløst.
Nazistene benyttet seg for eksempel av dette livssynet innenfor mange områder, og ble veldig effektive både som mordere og forskere. Den moderne legevitenskapen har ofte en kald og ubarmhjertig holdning til mennesker, først og fremst på grunn av at holdningen om at livet ikke har noen mening er så utbredt.
Datavitenskap er en slags ekstrem grad av det mekaniske synet på et matematisk, logisk og mekanisk nivå. Det vitenskapelige utgangspunktet for moderne datavitenskap er tanken om at en fysisk uavhengig enhet kan eksistere i flere tilstander samtidig. Datamaskiner består av komponenter som er bygget opp av ”bits”, og en maskin inneholder et enormt antall av slike bits. En ”bit” er en fysisk uavhengig enhet som kan forekomme i én av to tilstander.
Moderne kvantemekanikk åpner opp for muligheten for betydelige ringvirkninger. Den hevder at det finnes fysisk uavhengige enheter som eksisterer i to tilstander samtidig, og her må dere bare tro meg, for dette er virkelig sant. Det betyr at om en vanlig datamaskin kan være i et ukjent antall tilstander (N), kan en kvantedatamaskin være i det samme ukjente antallet tilstander (N2) samtidig.
I laboratoriet ved Yale University har vi bygget et instrument som inneholder fire hundre slike komponenter. Dette kan oppfattes som et relativt lavt tall, men en slik maskin kan gi tilgang til et minne på 2400 bits. Dette er et så stort tall at vi ikke en gang klarer å oppfatte det. Derfor snakker vi her om å bygge datamaskiner med en så utrolig kraft at de bokstavlig talt vil kunne produsere mirakler.
Hvordan oppsto ideen om at to forskjellige tilstander kan eksistere på samme tid? Det er nå på tide å nevne et eksperiment som ble utført av Richard Feynman for omtrent 50 år siden. Se for deg en full vanntank som inneholder en innretning som beveger seg opp og ned. Denne bevegelsen lager bølger fra to ulike kilder, og gjør at bølgene flyter over i hverandre og krysser hverandres baner. Disse kryssingene mellom bølgene vil til slutt skape et mønster som kalles et ”interferensmønster” (figur 1). Dette mønsteret er en ansamling av bølgene som krysser hverandres baner. Det er et veldig kjent fenomen, og det er lett å regne seg fram til hvor disse krysningspunktene vil oppstå.
Figur 1
La oss nå ta for oss et lignende eksperiment som inneholder partikler i stedet for bølger. Se for deg en pistol som skyter én og én kulelignende partikkel mot en skjerm. Om vi setter opp en skillevegg mellom partikkelpistolen og skjermen, og vi lager en liten åpning i selve skilleveggen, vil vi oppdage at bare noen av partiklene vil trenge gjennom åpningen og treffe skjermen. Disse partiklene vil alltid treffe et bestemt, forutsigbart punkt på skjermen bak (figur 2).
Figur 2
Om vi endrer litt på eksperimentet, og lager to åpninger i skilleveggen i stedet for én, vil vi i utgangspunktet ha en forventning om at partiklene vil treffe to bestemte punkter på skjermen bak, på samme måte som vi hadde ett bestemt punkt når vi bare hadde én åpning. Om vi setter opp eksperimentet på riktig måte, med et bestemt forhold mellom størrelsene på partiklene og størrelsen på åpningene, vil resultatet bli helt annerledes. Vi vil se at partiklene vil treffe ulike punkter langs hele skjermen, og ikke bare på de to antatte punktene.
Resultatet blir at partiklene vil treffe flere bestemte punkter langs hele skjermbredden og –lengden, og disse punktene danner et mønster med loddrette linjer. Dette mønsteret vil bekreftes uten unntak, selv om man fortsetter å skyte partikler mot skjermen i det uendelige. Fordelingen av antall partikler som treffer de bestemte punktene vil variere. De vil være mer konsentrert mot midten, og deretter gradvis avta jo lenger vi beveger oss ut fra midten. Forholdet mellom antall partikler som treffer hvert av disse bestemte punktene, skaper et bølgemønster (figur 3). Med bakgrunn i dette vil man kunne si at kvantepartikler både er bølger og partikler på samme tid.
Figur 3
Dette leder oss videre til spørsmålet: ”Hva er en bølge?” Jeg vil først gi en generell, forenklet forklaring som ikke er helt nøyaktig, for deretter å fylle på med en mer detaljert forklaring etter hvert. En bølge er en kalkulering av sannsynligheten for å finne en partikkel på et bestemt punkt langs skjermen. Partikkelpistolen sender faktisk ut en ”bevegelig bølge av sannsynligheter”, en sannsynlighet for at en viss partikkel vil treffe et bestemt punkt.
Nå må jeg få lov til å korrigere meg selv: Når vi måler tallene som sier noe om hvor mange partikler som treffer hvilke punkt på skjermen, ender vi opp med et matematisk resultat som ikke helt samsvarer med en bevegelig sannsynlighetsbølge. Vi får i stedet kvadratroten av sannsynligheten.
Noen av kvadratrøttene er faktisk negative. Sannsynligheten for at noe vil skje i den virkelige verden kan være hvilket som helst sted mellom 0 og 1, men den kan ikke være negativ. Det betyr at denne ”tingen” som utvikler seg i universet, ikke eksisterer i den fysiske verden, men den er likevel av betydning.
Selv om vi fyrte av én partikkel i uken, ville sannsynlighetsfordelingen fortsatt være identisk med interferensmønsteret til de to bølgene vi nevnte tidligere. Det er til og med slik at om vi fyrte av én enkelt partikkel, demonterte alt utstyret for deretter å sette det opp igjen et år senere, og så fyrte av en ny partikkel, ville vi fortsatt ende opp med nøyaktig det samme resultatet (figur 4).
Figur 4
Dette sannsynlighetsmønsteret er basert på en bestemt mekanisk presisjon. Den er så oppsiktsvekkende at den synes å nå utenfor tid og rom. Oppbygningen av dette fenomenet er innrettet på forhånd som et perfekt maskineri, og matematikken i det er kjent for oss ned til minste detalj. I dag hjelper dette fenomenet oss med å bygge forbausende nøyaktig beregningsutstyr.
Om vi fyrer av én enkelt partikkel, vil vi med matematisk nøyaktighet være i stand til å forutse sannsynligheten for at denne partikkelen vil treffe et bestemt punkt på skjermen. Mitt hovedpoeng her er likevel at kvantemekanikken sier at ingenting i det fysiske universet kan bestemme nøyaktig hvor den partikkelen vil treffe.
Når du med andre ord ser på millioner av partikler, så er deres materie bestemt med absolutt matematisk presisjon. Den bestemte plassen der hver partikkel kommer til å lande, vil imidlertid ikke kunne fastsettes av noe i det fysiske universet.
På bakgrunn av dette fattet noen av de største fysikerne slutningen om at det finnes et bestemmende element i universet som virker akkurat slik vi kan regnet oss fram til. Det finnes imidlertid også et annet virkningselement som er fint flettet inn i universets struktur, og som ikke blander seg med den mekaniske utviklingen. Det er derfor alt synes mekanisk i øynene til en som ikke gjør observasjoner som er detaljerte nok.
Om vi tar en grundig gjennomgang, vil vi se at enhver spesiell utvikling i universet er påvirket av noe som ikke er en del av universet. Siden teorien i seg selv dessuten krever et element som hovedsaklig befinner seg utenom universet, når vi en grense for hva vi klarer å forske på.
Dette er årsaken til at noen fysikere kunngjorde at kvantefysikken var en grensevitenskap, nærmere bestemt en vitenskap som beveger seg på grensen til det mennesket kan finne ut av når de forsker på det fysiske universet. Disse fysikerne hevder med andre ord at det er noe utenfor denne grensen som vitenskapen aldri vil være i stand til å finne svar på.
Se også film om dobbel spalte eksperimentet:
