av Seth Bogner

Samfunnsøkonomien er globlisert, og det betyr at hvert eneste lokale marked er uløselig knyttet til verdensøkonomien.

Nedgangen i dollarkursen, som i den senere tid er blitt stimulert av endringer i det kinesiske markedet, viser tydelig hvor avhengig verdens markeder har blitt av hverandre.

Vi må lære oss hvordan vi skal leve i et system som er så tett knyttet sammen - og hva er vel da bere enn å lære fra et allerede perfekt syste, naturen?

De vant (nesten) den store gevinsten

Myron Scholes og Robert Merton hadde oppnådd alt hva vitenskapsmenn kan ønske seg:
En Nobelpris i økonomi, faste professorater ved verdens mest prestisjetunge universiteter, og de var berømte.

Men alt dette bleknet da de kom over en ny stor mulighet i midten av 90-årene.

En kjent børsmegler utfordret dem til å sette teori ut i praksis, slik at de kunne tjene mye penger.

Scholes og Merton var overbeviste om at det å spekulere i markedet kunne sammenliknes med å spille terning; nemlig at man lett kan måle sannsynligheten av utfallet i enhver hendelse. Den idiotsikre planen deres, var å nøyaktig forutsi markedet ved hjelp av statistikk.

De to vitenskapsmennene hentet inn en rekke anerkjente matematikk- og økonomiprofessorer, og i samarbeid med den ambisiøse børsmegleren etablerte de et privat hedgefond (et investeringsfond som har som mål å gi avkastning uavhenging av hvordan markedet utvikler seg). Selskapet fikk navnet Long-Term Capital Management, LTCM.

Fondet utviklet en investeringspolicy basert på matematiske modeller, de opprettet hovedkontor i et eksklusivt nabolag i nærheten av Wall Street, og virksomheten startet opp.

I løpet av fire korte år var fondet en våt drøm for alle på Wall Street. Etablerte børshaier trodde ikke sine egne øyne da fondet ga et årlig utbytte på hele 40% uten et eneste tap. Det så ut til at vitenskapsmennene hadde utviklet en magisk formel som kunne forutsi mønstre i en verden preget av uforutsigbarhet. De hadde med andre ord funnet ut hvordan de skulle tjene mye penger.

Selv de mest skeptiske investeringsforbindelsene lot seg imponere av dette firmaet. De ble faktisk så imponerte at de tilbød seg å bidra til fondet med en kreditt på 100 milliarder dollar uten å kreve garanti. Fondet ble knyttet økonomisk til hver eneste bank på Wall Street, og dannet en innviklet kjede av forbindelser hvor hvert eneste ledd hadde innvirkning  på resten av kjeden.

LTCM fremsto som uslåelig, helt til boblen plutselig sprakk en skjebnesvanger septemberkveld i 1998. Katastrofen begynte med en tilsynelatende harmløs hendelse – en devaluering av thailandske baht. Dette utløste et sell-off i de asiatiske og østeuropeiske markedene, og snøballen fortsatte å rulle helt til den til slutt nådde LTCM.

Fondet kollapset totalt, og dette fikk enorme negative følger for økonomiske systemer verden over.

Det så ut til at markedet var på full fart nedover, og at det ikke var noen vei tilbake. Dette var dramatisk. Alan Greenspan, den tidligere amerikanske sentralbanksjefen, kalte inn til et lukket krisemøte med toppene i de største bankene fra Europa og Wall Street. Det som til slutt reddet verden fra en stor økonomisk krise var sosialøkonomenes bønner, og en veldig kostbar beslutning om komme LTCM til unnsetning.

Smittsomme krakk

Dagens fallende dollarkurs minner om situasjonen som førte til at LTCM kollapset.

Dollarkursen har vært synkende en stund nå, og det mest dramatiske fallet kom som en følge av en endring i Kinas politikk. Kina, forretningsmessig opptatt av sin egen økonomi, begynte å fjerne seg fra dollaren og spredde investeringene sine. Ekkoet fra denne avgjørelsen gjenlød over hele verden, og land som Saudi-Arabia, Sør-Korea, Venezuela, Sudan, Iran og Russland vurderte også å fjerne seg fra dollaren for å sikre verdiene sine.

En liknende tendens så vi nylig under the Sub-Prime Mortgage-krisen (lån gitt til risiko-kunder) som startet i USA og som spredde seg over hele verden. Ettervirkningene av denne fiaskoen er langt fra over. Dette kraftige kursfallet har rammet aksjemarkeder, banker, hedgefond og firmaer over hele verden. De største sjokkbølgene rammet Europa, Asia, Canada og Australia. Krisen berørte også mange aksjeselskaper, produsenter, markedsføringsfirmaer og til og med høyteknologiselskaper.

Gang på gang merker vi følgene når globale økonomiske kriser kommer til overflaten. Alle forsøk på å forutsi økonomiske trender har vist seg å være verdiløse. Det alle lurer på i dag er: Hvordan kan vi etablere et levedyktig og stabilt økonomisk system?

Ordningene oss imellom

Kabbalas visdom forteller oss at svaret faktisk er ganske enkelt. Og best av alt er at man ikke trenger å være økonom for å forstå det. Man må imidlertid forstå at alt det vi gjør, også innen økonomi, må følge lovene i det universelle systemet; Naturen. 

Kabbala forklarer at naturens hensikt er å føre alle sine deler, oss inkludert, sammen i en perfekt enhet. Med vår sosiale struktur vil virkningen av en slik enhet være at hele menneskeheten nyter godt av den enkeltes innsats.

Det beste eksempelet på et slikt levesett får vi ved å ta en titt på cellene i en levende kropp; de er innbyrdes knyttet sammen og gir til hverandre for å vedlikeholde hele kroppen. I dette perfekte systemet forsyner kroppen cellene med alt de trenger, og cellene går inn for sin sak ved å ivareta kroppens velbefinnende. I artikkelen «Building the Future Society», skriver kabbalisten Baal HaSulam

«...ethvert medlem er forpliktet av naturen til å ta imot det han eller hun trenger fra samfunnet, og samtidig å være til nytte for samfunnet i kraft av sitt arbeid».

Det kunstige samfunnssystemet vårt står i direkte kontrast til naturens fremgangsmåte. I kjernen av menneskelig oppførsel finner vi egoet, og egoet er det som holder dette systemet i gang. Egoene våre setter snevre personlige interesser høyere enn det som er til gagn for alle. Vi jakter på velstand, ære og kontroll, selv om (eller fordi) det går på bekostning av andre. 

Alt dette kan overføres direkte til samfunnsøkonomien. I vårt ego-baserte økonomiske system er det kapitaleiernes og aksjonærenes egeninteresse som er selskapenes høyeste prioritet. Til og med når selskapene bidrar til fellesskapet kan man ikke unngå å lure på om slike bidrag i bunn og grunn bare er uttrykk for et grunnleggende behov om å forherlige selskapets navn i media, slik at de skal få mer publisitet og et blankpolert omdømme.

Globaliseringen + egoet = En blindvei

Etter tusenvis av år med egoistisk utvikling har vi nå presset oss selv inn i et hjørne: Jo mer vi prøver å dra fordeler av hverandre, i desto større grad oppdager vi forbindelsen mellom oss.

LTCMs kollaps for et tiår siden, kredittkrisen verden nettopp har fått merke, og den fallende dollarkursen viser hvor tett systemene våre er vevet sammen. En liten svingning i et lokalt marked er nok til å skape turbulens i hele det globale markedet.

Som konsumenter påvirker vi i tillegg en lang rekke andre systemer. Vi kjenner vel alle metaforen «sommerfugleffekten» som brukes i kaosteorien, og «forbrukereffekten» virker på samme måte.

Når Hilde i Kristiansand handler i butikkene i nabolaget, har hun en betydelig påvirkning på livene til mennesker over hele verden. Varene hun kjøper avgjør om en fabrikk fortsatt skal ha livets rett, hvorvidt en familie kanskje må flytte, og om et barn skal bli reddet fra å sulte ihjel. Når Ole i Bergen blar seg gjennom tv-kanalene hjemme, påvirker han hele reklamemarkedet. Ett trykk på fjernkontrollen kan påvirke jobbene og livene til tusenvis av mennesker.

Globaliseringen har gjort vår verden så skjør at selv den minste lille brist kan føre til at den knuses. Lokale hendelser som lånekrisen i USA, en naturkatastrofe, et terroristangrep eller en anspent militær situasjon i Persiabukta, påvirker prisene i internasjonal handel og truer stabiliteten i den globale økonomien.

Utveien

«Og underet er at naturen fungerer som en kyndig dommer som straffer oss i henhold til hvor langt vi har utviklet oss. For våre øyne kan se at jo mer menneskeheten utvikler seg, desto større blir smerten og lidelsen når vi skal sørge for vårt opphold i livet.»
Rabbi Yehuda Ashlag (Baal HaSulam),
«The Peace»

Kabbala lærer oss å se omstendighetene våre i et mye bredere perspektiv. Kabbala forklarer at Jorden er som en sandkasse, og vi er barna som leker i den. Naturen utvikler oss gradvis, slik en forelder veileder barna sine: Det er forventet at vi leker vennligere med andre, jo eldre vi blir.

Kabbala forklarer oss at menneskeheten gjennomgår to parallelle prosesser. Naturen presser på for å få oss til å stå sammen og jobbe som én kropp. Samtidig vokser stadig menneskehetens egoisme, og det at disse to prosessene skjer samtidig er ingen tilfeldighet.

Enten det skjer på den ene eller andre måten, så må menneskeheten endre de egoistiske egenskapene og fungere som én kropp. I stedet for å la naturen presse oss til forandring, så henstiller kabbalistene oss til å ta kontroll over prosessen og håndtere den selv.

Kabbalistene forteller oss at vi gjennom utdanningssystemet kan bevisstgjøre folk om at menneskeheten er knyttet sammen, som i en mangecellet kropp. Når man får kunnskap om det generelle systemet i naturen og disse prinsippene, vil folk forstå hvilke endringer vi må gjøre i samfunnssystemet for å bringe det i balanse med naturen.

Ved å leve i overensstemmelse med naturen kommer vi til å lykkes på alle måter i livene våre, også i samfunnsøkonomien. Heldigvis finnes allerede vitenskapen som forklarer naturens grunnleggende plan. Denne vitenskapen heter «kabbala».