Når jeg snakker med samfunnsøkonomer om krisen, opplever jeg at vi vektlegger forskjellige ting. De er ikke interessert i årsaken til krisen, og er villige til å akseptere min forklaring på problemet. Det som interesserer dem er hvordan krisen utvikler seg, og hva bankene eller husholdningene bør gjøre her og nå.

Det jeg mener vi må rette på er forholdene mellom alle mennesker - både organisasjoner og menneskene rundt omkring i verden. Foreløpig synes de forslagene mine høres naive ut, fordi de ikke forstår hva som forårsaker krisen, nemlig mangelen på vennligsinnet tilknytning mennesker imellom.

En slik tilknytning må være rotfestet i forståelsen av at vi alle er deler av en organisme, og at vi bare kan lege denne organismen ved at vi i gjensidighet bryr oss om alle delene den består av. Det er den eneste muligheten vi har til å løse det globale problemet og alle krisene som gradvis blir synlig i menneskeheten i dag. Krisene kommer fordi den egoistiske utviklingen har brakt oss til et punkt hvor vi alle er forbundet i en eneste organisme.

Med tanke på den globale krisen så har prosessen begynt, men dette er bare begynnelsen. Mye kan sies om den, og vi kommer til å snakke mye mer om den i fremtiden - årsaken til krisen, hvordan den utvikler seg, hensikten med den og mulighetene vi har til å mildne den med «lysets vei» som kabbala tilbyr, i stedet for å gå «lidelsens vei».